Av: Wenche Fredriksen

Høsten 2000 falt mitt «perfekte» liv totalt sammen. Jeg tålte ikke lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke å fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller gråte. Hard disken var full. Batteriet var tomt.  Jeg var en total fiasko. En reklamasjon. Jeg ville bare forsvinne, sove og ikke ha noen som forventet noe av meg, noen sinne. Jeg var overbevist om at jeg aldri ville kunne jobbe igjen.

Jeg var 37 år gammel. Mamma til to etterlengtede, små barn på 1 og 4 år. Gift med en travel og vellykket karrieremann. Travel karrierekvinne med forfremmelser. Perfekt fasade.

Min fastlege ga meg diagnosen "Utbrent flink pike". Hun ba meg hvile, finne en psykolog og senke forventningene til meg selv. Da jeg spurte hvor lenge hun trodde jeg kom til å være sykemeldt, sa hun «inntil ett år».  Jeg kjente meg fanget i et totalt mareritt!

Hvordan kunne jeg som var så flink og vellykket havne i denne situasjonen? Hvilke symptomer var det jeg hadde oversett? Hvordan opplevde jeg å være utbrent? Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen? Hvordan har jeg brukt min erfaring og hva har jeg lært?

Symptomer som ble oversett

Gjennom mange år hadde jeg vært plaget av både fysiske og psykiske stress symptomer, som jeg overså etter beste evne. Både kropp og sjel fortalte meg på ulike måter at jeg burde roe ned, men jeg ville ikke høre.

Etter hvert begynte jeg å bekymre meg for neste prosjekt. Jeg var usikker på om jeg hadde det som krevdes for å levere i ny rolle. Jeg var ikke komfortabel med salgsdelen av min rolle. Jeg kjente at jeg var trett av livet som konsulent. Trett av å bytte prosjekt, kunder og kolleger. Jeg måtte sykemeldes i kortere perioder for å hente meg inn igjen. Så snart jeg var på beina igjen, fortsatte jeg å leve mitt liv som før. Jeg stoppet ikke opp og spurte hva det var kropp og sjel forsøkte å fortelle meg.

Da jeg kom tilbake til jobb etter den siste permisjonen, var planen å nyte livet og det jeg hadde oppnådd. Det skjedde ikke. Ettersom jeg ikke hadde lyttet til hva kroppen forsøkte å si til meg, begynte den å skrike til meg. Jeg opplevde skremmende anfall av panikkangst. Jeg fikk en svært alvorlig lungebetennelse og var innlagt på sykehus i flere uker. Deretter fulgte en alvorlig prolaps som gjorde meg sengeliggende i flere måneder. I denne perioden kom depresjonen snikende. Til tross for dette, forsøkte jeg allikevel å gå på jobb. Etter hvert var det ikke mer å hente og jeg måtte kaste inn håndkleet.

Totalt utbrent

Utbrenthetsfasen var et langt mareritt som varte over ett år. I mange, mange måneder kunne jeg ikke håndtere lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke å fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller gråte. Jeg var totalt utslitt. Det å lage seg en frokostblanding kjentes ut som å lage en 5 retters middag. Det å ta en dusj var overveldende. Jeg skulle hente barna i barnehagen, men klarte ikke å gå ut av bilen og måtte bare kjøre hjem igjen. Jeg kunne ikke ha noen avtaler, fordi jeg ikke klarte å ha noen forventninger. Jeg skammet meg veldig og slet lenge med å akseptere at dette hadde skjedd meg. Jeg kjent meg som en eneste reklamasjon og var helt sikker på at jeg kom til å bli ufør og aldri jobbe igjen.

Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen?

Veien tilbake til livet var en veldig lang, uforutsigbar og ensom reise. Det var vanskelig for mine kjære å forstå hva jeg gikk gjennom. Dette hjalp meg:

En omsorgsfull familie : Jeg er veldig heldig og hadde en snill og omsorgsfull familie som hjalp oss med barna og våre daglige rutiner som en familie. Jeg stod alltid opp med barna om morgenen for å få dem klar til barnehage. Så gikk jeg til sengs og sov for det meste av dagen. På ettermiddagen stod jeg opp, spiste middag med familien og lå i sofaen inntil barna mens de så på barnetv. Jeg la meg så sammen med barna klokken 19.30. Hver dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Min mann var enestående og bar meg gjennom det hele. Det er ingen selvfølge.

Kognitiv terapi : Det ble tidlig klart for meg at jeg trengte profesjonell hjelp til å komme gjennom dette. Jeg var heldig og fant en psykolog etter kort tid.  Som den konsulenten jeg var, kom jeg med en plan til psykologen og regnet med at dette fikset vi på noen uker. "Det er nok ikke helt slik dette fungerer", sa psykologen. Han hadde rett.

Psykologen hjalp meg med å forandre mine perspektiver og senke mine forventninger til meg selv. Jeg måtte øve på å ikke være perfekt og gjøre feil. Kjenne på at det ikke var farlig. Jeg fikk blant annet i oppdrag å sende mine barn i barnehagen med hvite sausflekker på genseren. Det gjorde direkte vondt. Hva ville alle tenke om meg som mor? Jeg fikk beskjed om å ikke rydde huset etter at barna hadde lekt, men la lekene ligge strødd og tenke på hvor morsomt de hadde hatt sted, i stedet for å definere det som rot. Jeg fikk i oppgave å gå i barnehagen i pysjamas og tenkte at det gikk helt greit, helt til jeg hørte minstemann si høyt i det jeg var på vei ut døren: «Mamma har på pysj i dag». Noen av dette var veldig vanskelig, men ingen døde. Ungene brydde seg ikke.

Jeg fikk i oppgave å lage en liste over alle forventningene folk hadde til meg. Alt jeg skulle gjøre og alt jeg skulle være for andre. Listen ble så lang at psykologen sa: «Wenche, hvis du skal gjøre alt dette må du ansette minst 3 personer». Det satte ting i perspektiv. Jeg måtte øve på å gjøre feil og kjenne på at det ikke var farlig, og ikke minst, at det gjorde meg ikke noe lykkeligere. Jeg måtte lære å akseptere at jeg var god nok slik jeg var som menneske, og ikke basert på mine prestasjoner.

Søvn: Jeg måtte få medisiner for å sove. Jeg sov så mye som jeg kunne. 14 timer i døgnet i mange måneder. Nok søvn ble helt kritisk for meg for å ta vare på min psykiske helse.

Gråt: Jeg klarte ikke å gråte. Jeg tenkte at om jeg starter, så klarer jeg ikke slutte. En kveld begynte jeg plutselig å gråte. Jeg ringte gledestrålende til min mor og fortalte at «æ skrik». Det var fantastisk. Jeg gråt mer eller mindre sammenhengende i ca 3 måneder. Jeg gråt fordi jeg var redd, trist, glad eller fordi noe var så vakkert. Jeg gråt for alt som hadde vært vanskelig i livet. Jeg gråt overalt. Det var så uendelig befriende. Vi slutter ofte å gråte som voksne, Jeg anbefaler virkelig folk å gråte mer. Det letter på trykket og bidrar til at vi ikke blir gående å lagre ting inni oss.

Yoga: Hjertet mitt banket så hardt at jeg ofte gikk rundt og holdt håndflaten på brystet for å roe det ned. Det varte døgnet rundt i flere måneder og var veldig slitsomt. Du ligger i sengen og det kjennes ut som om du er i livsfare. Dermed fant jeg ut at jeg skulle prøve yoga. Jeg lærte å puste igjen. Jeg klarte å finne roen igjen.

Gode drømmer: Da ting ble bedre, begynte jeg å ha veldig positive (og rare) drømmer. Jeg drømte flere ganger at jeg var den eneste personen i verden som kunne fly. Jeg var unik og elsket. Det var klart at selvtilliten min var bedre.

Vi skal jobbe i mange år. Dermed må vi tenke langsiktig og være bærekraftige. Ta vare på oss selv. Ikke bruke opp all kruttet mellom 30-40. Ingen får en heltemedalje for å brenne ut. Det er et tap for alle; for våre medarbeidere, for våre familier, for arbeidsgiver og for samfunnet.

 

Tilbake til jobb
Etter ca. 18 måneder var jeg klar til å starte arbeidet mitt med å komme tilbake til jobb. Det var klart for meg at jeg måtte forlate konsulentlivet og få mer kontroll over arbeidssituasjonen min. Jeg fikk en ny rolle som HR (Human Resources / Personal) leder for en avdeling på ca. 100 medarbeidere.

På dette tidspunktet snakket vi ikke om psykisk helse på jobben. Folk som opplevde å brenne ut, forlot selskapet i stillhet og ble aldri snakket om. Jeg bestemte meg for å være åpen om min erfaring fra dag 1. Jeg fortalte mine ledere om hva jeg hadde vært gjennom og om hvilken ressurs de nå fikk. En ressurs det var knyttet usikkerhet til. En ressurs som muligens ikke ville være en stabil ressurs. Men også en ressurs som hadde med seg en viktig livserfaring inn i jobben som HR leder. Jeg så at de opplevde det som ubehagelig å høre historien min. Blikket ble flakkende og samtalen ble ofte vridd over på noe annet.  

Jeg fortsatte imidlertid å snakke om det.  Til alle som ville høre. Til tider, for å provosere. En dag jeg måtte gå tidlig, sa (ropte) jeg altfor høyt, "Jeg skal til PSYKOLOGEN". Jeg kunne se ubehaget bre seg utover kontorlandskapet.

Hvordan har jeg brukt min erfaring?

Etter hvert som jeg delte min historie, forstod jeg at jeg ikke var den eneste som hadde opplevd dette. Men så lenge ingen var åpne om det, var det ikke lett å ta tak i dette fra ledelsens side. Psykisk helse var (også) den gang et tabubelagt tema.

Ledelsen var med fra dag 1 og psykisk helse ble satt i fokus. Som en start, publiserte jeg min utbrenthets-historie i vårt interne magasin hvor vi profilere alle våre suksess-historier. Dette ble gjennombruddet vi trengte. Omkring 20 personer kom ut til meg og sa: "Jeg har også vært der, men det er fint om du kan fronte det".

Dette måtte vi gjøre noe med. Vi kunne ikke ha en arbeidsplass hvor vi ikke kunne snakke om dette. Dermed fokuserte jeg på å få på plass de tingene som ikke var der da jeg møtte veggen. Vi fikk på plass et lav-terskel tilbud med tilgang til psykologer for alle ansatte. Vi gjennomgikk våre rutiner og fikk på plass en mer strukturert oppfølging under langtidssykemelding. Vi gjennomførte opplæring i psykisk helse for våre ledere. Vi fikk på plass kurs i stressmestring for alle ansatte. Jeg holdt foredrag om min historie til alle ledere og medarbeidere på min arbeidsplass. Etter hvert ble det også foredrag for flere av våre kunder.

Mange år senere…

15+ år senere, er psykisk helse fortsatt vår største helserisiko. Jeg opplever imidlertid at tema er betydelig mindre tabubelagt på min arbeidsplass enn det var da jeg møtte veggen. «Bærekrafts-perspektivet» i arbeidslivet er nå på plass i form av vårt omfattende «Truly Human» program som setter fokus på viktigheten å ta vare på seg selv i alle dimensjoner (body, mind, soul, heart) og det å kunne være hele mennesker – også på jobb. Programmet er basert på forskning om hva som skal til for å ha det bra og prestere bra både profesjonelt og privat. Vi har en stor endringsreise foran oss, men med et svært godt fundament som Truly Human, skal vi klare det. Det er derfor jeg nå sier at «min tid er kommet». Endelig!

Hva har jeg lært?
Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor dette skjedde dette med akkurat meg? Når jeg ser tilbake, ser jeg det tydeligere. Jeg var så fokusert på å "please" alle andre, at jeg mistet meg selv. Jeg var så redd for ikke å være god nok, at jeg jobbet meg i hjel og prøvde å være en annen. I det øyeblikket jeg våget å være meg selv, i all min prakt og utilstrekkelighet, og i det øyeblikk jeg aksepterte at jeg er god nok slik jeg er, tok livet mitt en fantastisk vending.

Det handlet aldri om en flott universitetsgrad, en flott karriere, et flott hus, en vellykket fasade og den evige jakten etter det perfekte. Det handler om noe mye viktigere enn det. Det handler om tørre å være seg selv fullt og helt. Det handler om å akseptere at vi er gode nok akkurat slik vi er. Det handler om å se det gode i hvert enkelt menneske. Det handler om å få frem det beste i hvert enkelt menneske. Det handler om å senke skuldrene og leve livet til fulle.

Opp av asken, fant jeg min mening i livet. Hvorfor jeg er her. Hva jeg skal bruke mitt liv til. Hvilke spor jeg skal sette etter meg. Sånn sett, var min utbrenthet en velsignelse i forkledning.

Subscribe to Accenture's Innsikt Subscribe to Accenture's Innsikt